Av Tor Erling Gransæther, ny PP2 i DROP den 17/10-25

Jeg må si noe først: 2000 ganger har jeg våknet fra en drøm om at jeg flyr, og bannet for at drømmen ikke varte lenger. Det tok 59 år før jeg kom meg i lufta, men nå er jeg her. Lørdag 17/10 på Sundvollen = pakka fullt av vinger, jeg trengte tre turer til for elevlappen. Aina på start, alltid dyktig organisator, Ivar i rød kjeledress på jordet. Det er disse to Ole og jeg har forholdt oss til gjennom PP2-kurset i DROP. Vi skjønte kjapt at vi var ultraprivilegerte, med de beste instruktørene i Norge, og bare oss to som ferskinger. Ivar kom bort etter siste landing på Sundvollen:

• Har du bestått teorien?
• Jeg bekreftet.
• Gratulerer med PP2!

Dæsjken. Kl. 21.57 samme kveld på DROP-gruppa sender Robert at han vil prøve Blefjell dagen etter, med oppmøte kl. 11. «Bli med den som har lyst ☺», står det. Ivar mumler noe lørdag kveld om at han skal mot Telemark et sted, men ikke hvor. Kartet sier at jeg trenger et par timer på veien til Blefjell, så jeg drar ni, og håper det beste. Nesten i Kongsberg bekrefter Aina: «Stikker til Blefjell☺ ». Fett.

På samling på jordet ved Sandvatn er Aina og Ivar, Robert, Vegard og Bjørn, alle erfarne piloter. Og jeg. Jeg føler umiddelbar inkludering i hele gruppa, en god trygghet, jeg aner ikke hva som venter. Robert har lånt en bomnøkkel og vi kjører opp 500 høydemeter, på med sekker og klare for nye 500 på beina. Gaustatoppen i ryggen, 28 km unna, ruver i landskapet under en skyfri himmel. Hallelujastemning! Det er et lett vestlig drag rett inn, kanskje litt for lett? 

Vi tar en rast ved Bletjønnan, og litt vurdering om vi skal starte her.  Jeg tenker vel at jeg gjerne skulle ha dratt ut fra en flott PP2-helling, men flertallet vil utforske Bletoppen sørover, og vi labber på. Bletoppen er full av stein. Mye stein. Ingen av oss har vært her, og vi romsterer en del rundt for å finne en bra start, det blir frem og tilbake og enda mer tilbake. Det skorter på blodsukker, det er mindre vind inn enn vi hadde håpet. Går det? Alle går i tenkebobla, og Aina lurer på hvor det ble av Halleluja. 

– Her. Pakk ut, sier Ivar. Vi står i lyngen og ser mot Gaustatoppen. Det er en fjellrabb foran oss, og vi planlegger en rask venstre for sikkerhets skyld. Aina er først på start, det er en trygghet for meg å se at alt går bra. Jeg forsøker en baklengsstart, men vingen kommer frempå og Ivar roper stopp. Jeg har et par sekundmeter i panna på forlengsstart, det går rett ut og fin høyde med en gang, så til venstre, og langt over fjellrabben. Da er jeg der. I dette rommet uten kontakt med overflater. Alt jeg har gjort før har vært 2D. Nå er det 3D.

Livet mitt har vært fylt av mye rart. Derfor er jeg glad for at paragliding kommer nå. Om jeg hadde startet med dette for 20 år siden, hadde nok vingen fortrengt mange andre aktiviteter, som jeg tross alt har satt stor pris på. Det er som å pynte en kransekake. Paragliding er den øverste ringen og det norske flagget på toppen. Slike tanker gjør jeg meg når jeg følger vestveggen av Store Ble. Mine erfarne turvenner hadde nok drømt om mer heng og lengre flytid, men for en som ble PP2 i går, er og blir det en overveldende opplevelse. Høyt over dalen, høyt over alt. Ingen øvelser nå, bare nyte. Jeg får nesten tjue minutter før jeg lander på jordet, Aina er der med smil og gratulasjoner for min første «hike and fly». 

Om jeg lærte noe? Det som sitter igjen, er kanskje det viktigste av alt: En nøye vurdering av hva som er en akseptabel start. Gå gjerne noen runder. Og en til. Pass på blodsukker. Behold humøret. Rop Halleluja!

Hilsen «PP2r»